Jazzy lys

Kan en glassklump bestemme seg for å bli en lampe? Tilsynelatende, hvis du spør Bocci. Det kanadiske belysningsfirmaet arbeider som et improviserende jazzorkester, og slipper glasset løs i eksperimenter som minner mer om kunst enn om design.

Men det fantes en tid før Bocci da Omer Arbel, i likhet med de fleste designere, arbeidet på bestilling fra en produsent. Det endret seg i 2005, da den da ukjente arkitekten og designeren produserte sin første glasslampe som ble en kommersiell suksess. Nummer 14 (Arbel navngir objektene sine kronologisk) ble til i en prosess som er typisk for hvordan selskapet har fortsatt å jobbe: gjennom eksperimentering med materialer. Da Arbel helte smeltet glass i et halvkuleformet hulrom, kom det til syne en liten kule som svevde inne i glasset, og han opplevde det som en "oppdagelse", et opphøyet øyeblikk da objektet fikk egenskaper som var like ekstraordinære som de var overraskende. Med andre ord: det magiske øyeblikket da kunstneren innser at han er på sporet av noe.

Omer Arbel bestemte seg for å starte et glassverksted sammen med partneren Randy Bishop. Inspirasjonen kom fra den amerikanske studioglassbevegelsen og glasskunstnerne som på 1960-tallet bygde sine egne ovner for å blåse glass. Paret leide en rød låve på en gård et godt stykke utenfor Vancouver i Canada og etablerte glassvirksomheten der, ulovlig. Landbruksjord kan ikke brukes til andre formål. Da inspektørene dukket opp, lot Arbel og Bishop som om det merkelige utstyret deres tilhørte gården.

"Til tross for den vellykkede ekspansjonen har ikke eksperimenteringslysten fra undercover-dagene kjølnet."

I dag har Bocci forlatt landsbygda til fordel for fullskala produksjonsbaser i Vancouver og Berlin. Felles for begge er at de kombinerer laboratorium, utstillingslokale og glassverksted. Her jobber dusinvis av glassblåsere i åttetimers skift, samtidig som de lærer opp kommende generasjoner av håndverkere som skal betjene de rundt 500 utstillingslokalene som selger Bocci-lamper over hele verden.

Til tross for den vellykkede ekspansjonen sier Omer Arbel at den eksperimentelle ånden fra tiden undercover ikke har avtatt:

– Vi vokser ikke ut av det! Vi eksperimenterer hele tiden, uten målestokk eller sammenheng. Vi produserer massevis av "råmateriale" på en nesten ubevisst måte, og det er først senere at vi vurderer hva innfallene og ideene våre vil bli til.

Etter en "oppdagelse" følger en periode med refleksjon: Hva har de gjort? Hva ønsker objektet å bli? Noen viser seg å ville bli til bygninger i Arbels arkitektpraksis, andre blir til skulpturer som stilles ut, mens noen forblir i arkivet. Og noen ganger snubler de over noe som vil bli en lampe.

– Vi har et arkiv med ideer som vi allerede har utviklet, og når vi finner en mulig anvendelse for en idé, tar vi den og utvikler den.

Hvis muligheten er å lage en lampe, tar en mer konvensjonell designutviklingsprosess over, sier Arbel, for å lage et forbrukerprodukt av "oppdagelsen".

"Objektet fikk kvaliteter som var like ekstraordinære som de var overraskende: det magiske øyeblikket da kunstneren skjønner at han er på sporet av noe."

28, et annet vellykket tall, er en utmerket representant for Bocci. Den hule glassgloben med en rik indre verden finnes i ulike varianter: fra en enkelt globe til en gulvlampe med globen som en stamme, en taklampe med kvistlignende grener, takkronen – eller kanskje trekronen – der glassglobene bygger opp et volum ved å henge tett sammen i fargerike klynger.

Som alle Boccis objekter er 28 basert på en måte å lage på, i dette tilfellet ved å veksle mellom varme og å blåse luft inn og ut av glasskulen i "en kontrollert implosjon", som Omer Arbel kaller den avanserte prosessen. For en gjennomsnittsperson er det kanskje riktigere å si at det tar 45 minutter for tre glassblåsere å støpe én av de romlignende kulene med de tre boblene.

Men er 28 kunst? Spørsmålet har blitt stilt i årenes løp. I 2010 fattet et anerkjent kunstgalleri i London interesse for 28, men trakk seg da de fikk vite at Bocci var et designselskap. Noen år senere bestilte V&A Museum i London et gigantisk verk, og plutselig var det en lysinstallasjon.

Til høsten vil flere av Omer Arbels materialeksperimenter bli stilt ut. For eksempel idé nummer 75, som vant en pris på World Architecture Festival 2019: et eksperiment der betong er støpt i stoffformer som er strukket over en kryssfinerstruktur, noe som har resultert i en husstruktur med søyler som hule trompeter som gjør det mulig å plante trær på taket av huset. Nummer 113 er et annet eksperiment som innebærer samtidig støping av glass og kobber. Resultatet, som er vanskelig å beskrive, kan minne om kobbervaser som har blitt begravd og gått i oppløsning.

Formene i Boccis verden beskrives ofte som "organiske", men det er et begrep Omer Arbel ikke liker. Det er misvisende, sier han. De prøver aldri å etterligne former fra naturen:

– Vi tar utgangspunkt i de kjemiske, fysiske og mekaniske forholdene i materialene når vi arbeider, og vi gjør det i en laboratorieprosess som er den mest kunstige du kan tenke deg. Formene som kommer ut av det, har en tendens til å se naturlige ut, men det er ikke fordi vi prøver å gjøre dem slik. Det er fordi vi lar materialene lære seg hvilke former de ønsker å ta.

Produkter i innlegget